Vis kilden til Kvinnefotball

'''Damefotball i Lillestrøm SK'''                                  	 
 
LSK var den første klubben på Romerike, og en av de første i hele landet som begynte med fotball for damer. Ideen ble realisert under nasjonal festrus 17 mai 1971. Da var en del LSK-ere samlet på Carlton for å feire dagen, og under festens gang ble det vervet medlemmer til den nye fotballgruppa.	 
 	 	 	 	 
De hadde utvilsomt suksess. Allerede på den første treningen møtte det 40 jenter, på den neste 60. Og det var allerede klart for den første oppgaven. Frigg og Dagbladet inviterte til det første uoffisielle norske mesterskap i damefotball, som skulle gå i månedskiftet juli/august. Det meldte seg 16 lag til dette mesterskapet, og blant dem var LSK.	 	 	 
 	 	 	 	 
1. runde skulle etter planen gå på Idrettshøgskolens baner på Sogn, men LSK ba om at kampen ble lagt til Åråsen. Og på ny opplevde LSK suksess. Laget hadde trukket Vestar som motstander, norgesmester i håndball året før, med flere kjente spillere. Dette i tillegg til at LSK stilte med Alf Martinsens datter Unni (Andersen), gjorde at kampen trakk 1500 tilskuere.	At Vestar kunne mer enn håndball viste seg både i denne kampen og i resten av mesterskapet. Ikke minst takket være sin store og allsidige idrettsstjerne Karen Fladset, gikk laget helt til topps.	 	 	 
 	 	 	 	 
Men at kvinnene skulle inn på mennenes enemerker utløste ikke bare begeistring. Allerede på klubbens årsmøte i november	1971 ble det satt fram forslag om at fotballdamene skulle være underlagt fotballgruppa, i likhet med for eksempel juniorgruppa. Fotballdamenes oppmann Ivar Fredriksen likte ikke akkurat forslaget, han ante kanskje hvor det ville bære hen. I fotballgruppa	 	 	satt bare menn, og de var mest opptatt av å få herrelaget opp fra 3. divisjon. Forslaget ble likevel enstemmig vedtatt.	 	 	 
 	 	 	 	 
Etter hvert skulle de som ble valgt til å ta seg av fotballdamene få følelsen av å finne liten forståeøse hos de mannlige lederne i fotballgruppa, selv om de ble akseptert som fotballspillere. Trenerspørsmålet hadde vært den store bøygen helt fra starten av, og det oppsto problemer med ikke minst garderobeforholdene på Åråsen. I 1975 slapp fotballdamene bare til én gang på Åråsens treningsfelt. Til tross for dette vant laget alle sine høstkamper i Romeriksserien.	 	 	 
 	 	 	 
Lettere ble det ikke da LSK i 1977 ble nektet å spille sine hjemmekamper på den kommunale stadion, og selv om både bane- og garderobeforholdene ordnet seg etter sterkt press på årsmøtet, var oppmannen Britt Andreassen ikke fornøyd.	Hun sier i sin årsberetning at andre klubber med mindre ressurser ofrer damene større oppmerksomhet. I beretningen for 1978 skriver hun at dette er femte året uten trener, at de beste spillerne på seniorlaget har begynt å søke seg til andre klubber, og at hun håper de yngste jentene blir tatt bedre vare på.	 	 	 
 	 	 	 
Det hadde vært smått med triumfer. Best gikk det i 1972. Da tok juniorlaget bronse i Norway Cup. Åtte jentelag var alt som deltok i den første turneringen, mot rundt 400 i de fire gutteklassene. Fotball for jenter var ennå nytt og til dels ukjent. Romerike arrangerte likevel kretsmesterskap i 1972. Der ble LSK avdelingsvinner, men tapte finalen for Nannestad.	 	 	 
 	 	 	 
Til slutt var det bare piker igjen av LSK's damefotball. Den siste pikeoppmannen som ble valgt var i 1980. Året etter sto også den jobben ledig. Damefotballen i LSK var dødd ut av seg selv.

* Kilde: www.lskhistorikk.com [http://www.lskhistorikk.com/arkiv/Tidligere%20idretter/Damefotball.htm].