Magnus Haglund

Magnus Haglund
(foto: Knut Håvard Solberg)

Per Magnus Haglund (født 23. mai 1973 i Halmstad) er en svensk fotballtrener som 23. november 2011 ble presentert som LSKs nye hovedtrener.

2012

Mer enn 300 supportere var til stede i LSK-hallen, da Haglund ledet sin første LSK-trening 9. januar 2012. Interessen var også meget stor i Haglunds første treningskamp som hovedtrener for LSK. 1258 tilskuere, ny rekord for treningskamper i LSK-hallen, møtte opp, da LSK tapte 3-2 for Sarpsborg 27. januar 2012. Haglund uttalte etter kampen at han ikke la vekt på resultatet. Hovedfokuset i januar og februar var kvaliteten på treningene. "Vi prioriterer ikke treningskampene i det hele tatt før på La Manga. Der vil vi tilpasse treningene etter dem, og det er egentlig da vi kan begynne å vise hva som bor i oss" [1], uttalte Magnus Haglund til LSK-TV. Hans første seier kom to uker senere, 7. februar 2012, da LSK beseiret Strømmen IF 2-1 i LSK-hallen. Dessverre kom ikke resultatene på La Manga, heller tvert imot. Kanarifuglene reiste hjem etter å tapt for et middelmådig polsk 2. divisjonslag, Piast Gliwice, og etter å ha blitt totalt utspilt av et lekent Brann-lag, tap 1-5. Fredag 24. februar, dagen etter Brann-kampen, innrømmet Haglund overfor VG at han kan ha presset LSK-spillerne for langt og vært for tøff i sitt treningsopplegg [2]. Etter 0-0 borte mot Ull/Kisa og tap 4-5 hjemme mot Molde FK, fikk Magnus Haglund og LSK en etterlengtet opptur i generalprøven borte mot Tromsø IL. LSK vant 2-0 og "Gutan" hadde knapt nok en avslutning på mål.

Haglunds første obligatoriske LSK-kamp kom i serieåpninga borte mot Hønefoss Ballklubb 24. mars 2012. Til tross for massiv støtte fra Kanarifansen, mer enn 1000 LSK-supportere hadde tatt turen til Ringerike, maktet LSK bare uavgjort 0-0. Heller ikke i de åtte påfølgende serierundene klarte Haglunds LSK å vinne en kamp. Mange begynte å lure på om de hadde "kjøpt katta i sekken".
Hans første seier i en obligatorisk kamp kom i cupkampen borte mot Skjetten SK 1. mai 2012, til gjengjeld vant LSK hele 8-0 etter blant annet fire mål av Björn Bergmann Sigurðarson. Haglunds første seier i Tippeligaen kom i den niende serierunden, da LSK i bortekampen mot Viking vant 2-1 16. mai 2012. Hans første triumf på hjemmebane kom i den påfølgende seriekampen mot Sogndal IL 20. mai, seier 1-0.

Haglund hadde fått mye ros for å ha hentet Petter Vaagan Moen, selv om det var få som forsto valget av Jesper Westerberg. Likevel, LSK under Magnus Haglund var på god vei til nok en ny fiaskosesong og mange begynte å "male fanden på veggen" og fryktet nedrykk etter at Kanarifuglene tapte 1-3 hjemme for dumpekandidat Sandnes Ulf 30. juni. Kritikken mot Haglund lot heller ikke vente på seg. For dårlig intensivitet på treningene, svak kampledelse, en hovedtrener som fremstår som grå, kjedelig og uengasjert var noe av kritikken svensken måtte bite i seg. Ivar Hoff tordnet til TV2: "Hele klubben er blitt en lapskaus av udugelighet. Nå handler det om å se seg selv i speilet, ta ansvar for elendigheten og gå av selv", uttalte Hoff til TV 2 [3].- - Men i juli kom forvandlingen. Seier borte mot Fredrikstad FK og hjemme mot Tromsø IL. Uavgjort borte mot Rosenborg og hjemme mot seriefavoritten Molde FK. I løpet av sommeren hentet LSK også tunge norske fotballnavn som Bjørn Helge Riise og Thorstein Helstad, samt midtstopperen Anders Østli som hadde gjort stor suksess i den danske Superligaen med Sønderjyske. Alle debuterte, da "Fugla" brettet opp ermene og slet seg til en ytterst viktig borteseier mot Sandnes Ulf 5. august. Laget ble ytterligere forsterket med keeperen Lasse Staw, supertalentet Moryke Fofana og midtbanespilleren Henning Hauger, sistnevnte hentet på lån fra tyske Hannover. - Verdt å merke seg. I sitt første regjeringsår på Åråsen hentet Magnus Haglund inn ikke mindre enn 18 nye spillere til klubben.
August ble avsluttet med to uavgjorte kamper før den tunge, grå høsten satte inn. I perioden 1. september tom 20. oktober vant LSK kun en eneste seriekamp, bortekampen mot Aalesund. Etter forsmedelige tap hjemme mot Fredrikstad FK og borte mot Sogndal IL raste LSK nedover på tabellen igjen. Haglunds uttalte plan om ballbesittende fotball i et 4-4-1-1 system fungerte ikke i det hele tatt. I stedet for raske overganger og true motstanderen når han er i ubalanse foran eget mål, ble LSK stående på midtbanen å trille ball. En lidelse å se på.
Kun en vanvittig serieavslutning reddet sesongen for mange Kanarifans. Seier borte mot Brann, storseier hjemme mot Stabæk, og ikke minst - en særdeles velsmakende borteseier mot Søpla på Ullevaal, gjorde sitt til at LSK til sist havnet på en niendeplass. Den beste plasseringen siden 2007-sesongen, likevel dårligere enn hva mange hadde forventet på forhånd. Særlig med tanke på at LSK bare vant tre av sine femten hjemmekamper i eliteserien. Den dårligste uttellingen på hjemmebane siden 1998 [4].

2013

Nye omrokkeringer ble gjort i spillerstallen før 2013-sesongen. Mathis Bolly ble tidlig i januar solgt til tyske Fortuna Düsseldorf. Forsvant gjorde også Stefán Logi Magnússon, Erik Midtgarden, Espen Nystuen, Nicolay Solberg og Jesper Westerberg. Inn kom keeperne Kenneth Udjus og Arnold Origi, etter hvert kom også tidligere Brann-kaptein Erik Mjelde. Innledet sesongen med en meget sterk seier i treningskampen mot Strømsgodset spilt 18. januar. Resultatene og prestasjonene varierte enormt i januar og februar. Seire mot svenske BK Häcken, rumenske Astra Giurgiu og Start var mer enn godkjent, at man ikke klarte å by russiske CSKA Moskva opp til dans var det heller ingen som forventet. Derimot var 0-4 tapet hjemme mot Vålerenga alarmerende, bedre ble det ikke av at LSK tapte sine to siste treningskamper før serieåpninga mot forholdsvis lettere motstand, Ull/Kisa og Hønefoss. Noe som avslørte at LSK hadde en alt for tynn spillerstall og ville være ekstremt lidende hvis flere av nøkkelspillerme ble skadet samtidig.

LSK spilte uavgjort i serieåpninga hjemme mot Sarpsborg 17. mars, før man slo fjorårets seriemester Molde FK på deres eget gress. Men den dårlige hjemmestatistikken fortsatte med tap for Viking 7. april. Noe som fikk tidligere LSK-trener Ivar Hoff til å uttale seg svært så krast om Haglund: "Han har ikke fått det til. I øyeblikket er han en parentes. Det finnes ingen signatur på laget i det hele tatt. Det er ingen som kan gå ut å si at "her spiller Lillestrøm Sportsklubb". Det virker på meg som det er helt stempel-løst", uttalte Hoff til TV2 [5]. - April ble en berg- og dalbane i prestasjoner. To seire og to tap. Så kom marerittet. Mesteparten av mai måned ble kort fortalt et sant helvete for alle som er glade i LSK. Av seks seriekamper vant LSK kun en, hjemme mot Haugesund. Det startet med tap borte Odd Grenland og uavgjort hjemme mot Sogndal, men med en rekke sentrale spillere ute på grunn av skader eller karantene ble LSK påført tidenes største tap i eliteserien, da Aalesund 13. mai vant hele 7-1 på Color Line stadion. Dette sjokktapet ble etterfulgt av et svakt uavgjort-resultat hjemme mot Sandnes Ulf på 16. mai. Etter kampen kokte det over for en del av fansen som samlet seg bak hovedtribunen og forlangte at trenerne og spillerne kom ut og forklarte de dårlige resultatene. Igjen ble Haglund utsatt for voldsom kritikk fra ganske mange av LSKs trofaste supportere. En del av kritikken var berettiget, slik som hans fremtoning i massemedia, hans svake engasjement på sidelinja (les: kampledelse) m.m. og det var flere som tok til ordet for at svensken burde pakke kofferten og ta første toget hjem. Skader og karantener var det lite han kunne gjøre noe med. Likevel, vondt gikk fra ille til verre. Med begge de faste keeperne ute børstet LSK støvet av Jon Knudsen som ble hentet inn på en korttidskontrakt mens unge Jacob Faye-Lund voktet buret i bortekampen mot Hønefoss. Kampen, spilt 20. mai, endte med tap 1-0 uten at Faye-Lund kan lastes for baklengsmålet. Etter kampen slo spillerne ring om sin hovedtrener og avviste påstandene om at hans stilling var truet: "Det er ikke et tema som har vært diskutert en gang. Vi er en sammensveiset gjeng, og vår tillit til Magnus er det ikke noe i veien med. Alle som prøver å konstruere et problem, bommer grovt", uttalte Petter Vaagan Moen til RB 21. mai [6]. Heldigvis fikk vi alle en pustepause, da LSK vant den siste kampen før eliteserien tok en tidlig sommerpause. Haugesund ble 26. mai slått 3-0 hjemme på Åråsen.

Dessverre så hjalp det ikke mye med sommerpausen. LSK fremsto på samme måte som tidligere. Gode bakover på banen, men uten fart og sting i angrepet. Noe som Haglund også innrømmet. "Vi ønsker å spille god angrepsfotball, men de gangene vi hadde mulighet til å komme til avslutningene tok vi dem ikke", uttalte han etter kampen mot Tromsø IL. LSKs problem i et nøtteskall under Haglund. Man vinner ikke fotballkamper fordi man har flest antall pasninger eller har størst ballbesittelse. Sommeren startet med tre strake tap for henholdsvis Tromsø IL, Vålerenga og Rosenborg før Fredrik Gulbrandsen ble matchvinner i sin siste kamp for Fugla, borte mot Sarpsborg. Et tankekors for LSK og Magnus Haglund at man ikke klarte å beholde sin mest lovende angrepsspiller, men klubben fikk inn ca. 3 mill. kroner til en slunken klubbkasse, til gjengjeld hentet klubben den østerrikske midtbanespilleren Thomas Piermayr på en kortidskontrakt.

Tidlig i juli 2013 satte Magnus Haglund seg ned med journalist Egil Sande i Nettavisen for å tydeliggjøre sin fotballfilosofi. "Jeg ønsker å ha et lag som er solide defensivt, behersker både høyt og lavt forsvarsspill, et lag som er gode i alle faser. Vi skal være gode på gjenvinning, men også på det som er det vanskeligste i fotball, skape målsjanser mot etablert forsvar. Dette trenger man for å bli et topplag - og bli i toppen. Det var den reisen jeg gjorde med Elfsborg. Der startet vi med å kun forsvare oss og satse på kontringer, men etter noen måneder innså jeg at man må utvikle et eget spill for å bli værende i toppen. Man kan få kortsiktig fremgang, men for å bli værende på et høyt nivå må man jobbe hardt hver dag med et eget spill. Det tar tid å bli et lag som forblir i toppen, gjerne opp til to år, men jeg har bevist at det går, og jeg har ledet et lag som har gjort den reisen. Men man er avhengig av visse rammer og forutsetninger for å klare det". Fotballfaglig et interessant intervju som i sin helhet kan leses her [7]. Selv om Haglund har hatt store problemer med å omsette sin teori til praksis og har fått en god del kritikk for dette, så hadde Haglund fram til da aldri - ALDRI - i offentlige sammenhenger uttalt seg negativt om verken klubben eller klubbens spillere. Det skal han ha: Han har vært svært lojal overfor LSK som arbeidsgiver.

August kom og vi fikk oppleve noe så sjeldent som tre seriekamper på rappen som alle endte uavgjort 1-1. I september ble et lite håp tent med borteseier i Sogndal, men nesten som vanlig gikk LSK på trynet igjen i neste kamp. Denne gangen hjemmetap for Hønefoss.

Cupen så lenge ut til å bli redningsplanken for LSK i 2013. Skedsmo FK ble enkelt slått i 1. runde, før LSK med nød og neppe karret seg videre ved å slå Grorud IL, Kvik Halden og Bryne FK. En sterk borteseier i kvartfinalen mot Start tidlig i juli ga LSK hjemmebanefordel i semifinalen mot Molde FK. En semifinale som huskes for Kenneth Udjus gedigne keepertabbe og hvor LSK ledet både 1-0 og 2-1, og hadde Molde FK på gaffelen helt til Magne Hoseth på overtid i andre omgang sendte kampen til ekstraomganger og deretter til straffesparkkonkurranse. Molde traff på alle sine straffer, LSK bommet en gang ved Thomas Piermayr og dermed forsvant drømmen om en ny finaletriumf på Ullevaal.

Etter en lang betenkningstid takket Haglund ja til LSKs tilbud om videre engasjement, og signerte en ny ettårskontrakt med klubben 28. oktober 2013. Den nye kontrakten inneholder også en opsjon på ytterligere ett år. Sesongen kunne ha sluttet med tidenes ydmykelse for LSK, da Rosenborg gjestet Åråsen i serieavslutninga 10. november. Trønderne kunne med seier ha vunnet Eliteserien 2013 hvis Strømsgodset avga poeng i sin siste kamp. LSK klarte ikke å matche Rosenborg og tapte 3-0, men heldigvis gjorde Godset sin del av jobben, og Kanarifansen kunne puste lettet ut og hånet trønderne med sangen "ikke seriegull til Rosenborg". Egentlig en fattig trøst for alle LSK-supportere.

2014

I et videointervju med Romerikes Blad 6. januar mente Magnus Haglund at han nå disponerte et mannskap med større bredde enn i sine to tidligere sesonger i LSK [8] selv om stortalentet Marius Høibråten hadde forsvunnet til Strømsgodset, mens verken Thorstein Helstad, Fredrik Stoor eller Thomas Piermayr fikk fornyet kontraktene sine. Haglund håpet at en stor og jevn spillerstall ville føre til at man kunne rullere oftere og forhåpentligvis unngå perioder hvor mange var skadet samtidig. For å styrke og utvide spillerstallen hadde LSK hentet inn ungguttene Marius Lundemo og Simen Kind Mikalsen, mens lånet av Magnar Ødegaard fra Molde FK hadde blitt forlenget og Ruben Gabrielsen var endelig tilbake fra sin langtidsskade. I tillegg ville Haglund rendyrke Bjørn Helge Riise som kantspiller [9]. LSK åpnet sesongen ved å tape 3-4 i treningskampen mot regjerende seriemestere Strømsgodset 17. januar. I en kamp hvor Haglund prøvde ut fire juniorspillere og seiersmålet kom like før slutt. Prestasjonene i treningskampene varierte veldig, som vanlig. I løpet av januar og februar ble det seire mot BK Häcken, Stabæk og Raufoss, mens man tapte mot Sarpsborg. I løpet av oppkjøringsperioden ble det mer og mer tydelig at LSK manglet en målgarantist, en superspiss som kunne bøtte inn mer enn ti mål i eliteserien [10]. Verken Erling Knudtzon, Petter Vaagan Moen, Moryke Fofana, Fred Friday eller noen andre i LSK-stallen så ut til å ta over arven etter Arild Sundgot. Særlig i treningskampen mot Vålerenga, spilt på La Manga 5. mars, og i generalprøven mot Odd, 22. mars, ble dette kampavgjørende. I Erling Knudtzon og i Moryke Fofana hadde man spillere som med enorm fart kunne true motstanderens bakrom, men trengte alt for mange sjanser på å score. I Joachim Osvold og Fred Friday hadde man to "box-playere" og oppspillspunkt, men begge to var foreløpig "uferdige" og ikke modne nok for spill i eliteserien. For å kompensere dette ville Haglund heller satse på to raske kantspillere som ble støttet av to offensive backer [11]. Raskt i angrep, langs bakken og ut på sidene var en del av Haglunds slagplan før sesongstart.

LSK serieåpnet med å spille uavgjort 1-1 borte mot Haugesund 29. mars etter en nydelig scoring av Stian Ringstad. Hans første mål i eliteserien for øvrig. Spissproblemet var fortsatt uløst og før hjemmekampen mot Sandnes Ulf hentet Haglund derfor Tommy Høiland på lån fra Molde FK. Høiland var ikke direkte involvert i 4-1 seieren over Ulf, selv om han fikk sin debut sent i andre omgang. Etter hjemmekampen mot Sandnes Ulf kom den beryktete måltørken, en lidelse og sykdom alle lag frykter. I de tre neste seriekampene fant ingen av LSK-spillerne veien til nettmaskene. Dette medførte tap mot Viking og Brann, og uavgjort mot Aalesund. Særlig kampen mot AaFK var et sjansesløseri av en annen verden [12]. Kall det gjerne uflaks, men det vitnet mer om udyktighet. Slet LSK offensivt så var laget bunnsolide bakover på banen. Kun seks baklengsmål på de syv første kampene var mer enn godkjent. Heldigvis fant man en kur for måltørken også og LSK vant de tre påfølgende seriekampene mot Bodø/Glimt, Sogndal og Odd før det ble tap i 16.mai-kampen hjemme mot Molde. Men i forhold til marerittet i 2013 ble mai 2014 en supermåned for LSK. Laget innkasserte tretten poeng på seks kamper og etter uavgjort mot Vålerenga på Ullevaal og storseier hjemme mot Stabæk, mente Romerikes Blad at medalje nå burde bli en naturlig målsetting [13] for LSK. Haglund mente at slike spekulasjoner fikk massemedia ta seg av. Like greit det, for i den påfølgende bortekampen mot Rosenborg 9. juni kom LSK ned på jorda igjen og tapte 1-3. Men LSK avsluttet vårsesongen med en sterk 3-0 seier hjemme mot Strømsgodset før eliteserien tok en VM-pause og før LSKs trøblete økonomi medførte spillersalg og slanking av spillerstallen.

Det hadde blitt tidlig kjent at dette kom til å bli en sesong med ryggen mot veggen på grunn av klubbens store økonomiske problemer. Klubben sto uten hovedsponsor inntil prosjektet #VIERLSK ble satt i gang 28. mars og allerede i slutten av januar måtte LSK spare inn tre årsverk i administrasjonen. Romerikes blad skrev 24. januar at LSK måtte kutte inntil åtte millioner kroner i årets budsjett og noen uker senere innledet man forhandlinger med spillerne i håp om å få til lønnsreduksjoner og kutt i deres bonusordninger. Forslaget om lønnsreduksjon ble godtatt av samtlige spillere to måneder senere [14]. Likevel, dette var ikke nok. Flere detaljer om klubbens elendige økonomiske situasjon kom fram, da Heidi Scheie tok over som klubbleder i LSK. I løpet av denne sesongen blir LSK tvunget til å kutte 20 millioner i budsjettet hvis de skal ha en bærekraftig økonomi i 2015 [15]. I tillegg hadde klubben lånt mellom 15 og 16 millioner av tidligere leder Per Mathisen, et lån som skulle nedbetales med 35.000 kroner hver måned [16]. Det var så ille en stund at LSK ikke engang klarte å betale sine løpende utgifter. Hafslund ville blant annet kutte strømmen på Åråsen på grunn av ubetalte regninger - Drastiske kutt måtte iverksettes. Administrasjonen ble slanket med åtte personer, fra fjorten til seks ansatte. Den dårlige økonomien fikk konsekvenser også sportslig sett. Anders Østli fikk lov til å gå til danske Vestsjælland, Kenneth Udjus ble lånt ut til Sogndal IL, låneoppholdet til Tommy Høiland ble terminert, mens Ruben Gabrielsen ble solgt til Molde for mellom tre og fem millioner kroner.

Etter spillersalget av Ruben Gabrielsen, presentert som Molde-spiller 17. juli, kom Magnus Haglund for første gang med en advarende pekefinger rettet mot klubben: "Det er langt fra en ideell situasjon, til og med Strømsgodset-kampen så det veldig bra ut. Vi hadde stor bredde. Så mistet vi Anders (Østli), Tommy (Høiland), Kenneth (Udjus) og nå Ruben. Det er fire veldig rutinerte eliteseriespillere. Nå er vi rett og slett så tynt besatt at vi har problemer med å gjennomføre gode nok treninger", uttalte Haglund ti Romerikes Blad 18. juli [17]. Haglund mente videre at spillerstallen hadde nå blitt så tynn at faren for nedrykk var reell og at han nå var inne i sin tyngste periode som LSK-trener.

Det er ikke tvil om at nedskjæringene også påvirket lagets prestasjoner. Etter VM-pausen brukte LSK lang tid på å komme inn på vinnersporet igjen. Tap borte mot Start etterfulgt av tre uavgjorte kamper henholdsvis mot Sarpsborg, Viking og Aalesund. Før bortekampen mot Aalesund ble Magnus Haglund 25. juli bortvist fra Oslo Airport, Gardermoen, da han i sikkerhetskontrollen spøkte om at leppepomaden (lypsyl) han hadde i lommen kunne være en bombe. Dette skjedde på et tidspunkt hvor terrorberedskapen var høynet i hele Norge. Han fikk ikke reise med laget til Aalesund, men måtte vente til neste dag [18]. Haglund var på plass, da LSK spilte uavgjort på Color Line stadion og selv om "Stormen" stilte med banner med bilde av en lypsyl, tok Haglund det hele med et smil "det var ingen bombe at de kom den", repliserte svensken [19]. Situasjonen ble ikke bedre av at både lagkaptein Frode Kippe og venstre back Stian Ringstad måtte begge gå av banen med skade i bortekampen mot Viking 20. juli. For å bedre situasjonen noe, hentet LSK 24. juli tilbake sin tidligere forsvarsspiller Marius Amundsen fra Strømmen IF.

Oppturen kom i hjemmekampen mot Brann 1. august. Egentlig en berg-og-dalbane av en fotballkamp. LSK tok ledelsen 2-0 før Brann slo tilbake og scoret tre ganger. Branns ledelse sto seg helt til klokka passerte 90 minutter, men to raske scoringer av Fred Friday og Petter Vaagan Moen langt inn på tilleggstiden sikret LSK en særdeles etterlengtet tre-poenger. Den påfølgende bortekampen mot Sandnes Ulf 10. august ble alt annet enn et fyrverkeri, en trøstesløs og begredelig forestilling fra Kanarifuglene som var heldige som fikk med ett poeng etter at kampen sluttet 0-0. Derimot reddet Magnus Haglund vinteren for mange kanarifans, da LSK for første gang siden 2006 slo erkerivalen Vålerenga hjemme på Åråsen. Erling Knudtzon skrev seg inn i historiebøkene, da han i det 73. spilleminutt bredsidet inn ballen bak Vålerengas keeper Michael Langer og ble matchvinner. August ble en strålende måned for LSK med fire seire og en uavgjort på fem kamper. Noe som var mer enn godkjent og LSK var for første gang på mange sesonger med i medlajekampen igjen. September startet oppløftende og LSK spilte jevnt med serieleder Molde FK, men tapte til slutt 2-3 i rosenes by. Skuffelsen la seg etter at LSK slo Odd 2-0 hjemme på Åråsen 21. september og Fugla var igjen med i kampen om den viktige 4. plassen og retten til å spille i Europa, men i beste LSK-stil gikk laget skikkelig på trynet den påfølgende helga og tapte 0-2 borte mot Stabæk. Med tap i de to påfølgende kampene hjemme mot Rosenborg og ikke minst i den viktige bortekampen mot Strømsgodset var LSKs sjanser til å nå Europaplass kraftig redusert. Det hjalp så lite med to store hjemmeseire henholdsvis mot Start, 26. oktober og et ultrasvakt Bodø/Glimt, 2. november, da nærmeste tabellnabo Strømsgodset noe overraskende slo Molde FK på Marienlyst. Det spilte da liten rolle, bortsett fra tapt ære, at Haglund siste kamp som LSKs endte med 2-3 tap for Sarpsborg i serieavslutninga 9. november 2014. LSK havnet til slutt på 5.plass. En god prestasjon sett på bakgrunn av klubbens store økonomiske vansker gjennom hele sesongen.

Det var lenge knyttet stor spenning til om Magnus Haglund ville fortsette som hovedtrener i LSK. Han fikk høsten 2014 god tid av sin arbeidsgiver til å svare på spørsmålet om videre engasjement i klubben. Haglund ga uttrykk for at han ville svare LSK innen seriekampen borte mot Strømsgodset 19. oktober. Svaret kom noen dager tidligere. Tirsdag 14. oktober bekreftet LSKs sportsdirektør Torgeir Bjarmann overfor Romerikes Blad at Magnus Haglund hadde takket nei til en ny sesong i LSK [20]. Haglund valgte dermed ikke å benytte seg av sin opsjon på å fortsette i ett år til som hovedtrener. Haglund holdt frem LSKs svake økonomi som hovedgrunn for sitt nei [21]. LSK beste plassering i eliteserien siden 2007 veide mindre i svenskens øyne.

Før LSK

Magnus Haglund var mannen som i 2006 førte IF Elfsborg til klubbens første seriegull på 45 år.
Han har ingen stor spillerkarriere å se tilbake på, var tredjekeeper i den svenske klubben Halmstads BK. Har også kamper for Karlslunds IF og IK Sturehov, samt Tri-State University, Indiana, mens hans studerte i USA.

Seriestatistikk

Lag	Nasjon	Fra	Til	Statistikk
				Kamper	Vunnet	Uavgjort	Tapt	Seier %
Lillestrøm SK		24. mars 2012	9. november 2014	90	31	28	31	34.44

Karriere som trener

	Klubb	Periode
	Stafsinge IF	1998 - 1999	Hovedtrener
	Laholms FK	2000 - 2004	Hovedtrener
	IF Elfsborg	2004 - 2011	Hovedtrener
	Lillestrøm SK	2012 - 2014	Hovedtrener
	IF Elfsborg	2015 - 2017	Hovedtrener
	Halmstads BK	2019 -	Hovedtrener